NHHS Ekspedisjon

Elbrus

9. juli begynte vår 13 dager lange reise i Kaukasia. Reisens formål var å bestige Europas høyeste fjell, Mount Elbrus uten guide, og å oppleve øst-europeisk kultur på reisen. Reisefølget bestod av:


- Jarand Lid Trøen, fjerdekullist på NHH og turens reiseplanlegger.

- Eirik Bruland, syklist og eventyrer bosatt i Oslo.

- Vetle Andreas Gusgaard Lunde, fjerdekullist på NHH og reisebrevforfatter.

Vi la opp til syv dagers akklimatisering i høyden for å sikre at kroppene våre skulle være forberedt på høyden under toppstøtet. Vi la også inn et par dagers sikkerhetsmargin etter planlagt toppstøt, i tilfelle værforholdene skulle kreve utsettelse av bestigningen. Vi gjorde hele turen uten guide, men hentet i planleggingsfasen mye inspirasjon fra tidsplanen til andre ekspedisjonsoperatører som tilbyr Elbrus-turer.

09.07-10.07: Reisedager. Endelig destinasjon: Cheget.

Natt til onsdag 10. juli ankom vi Moskva. Vi hadde en 13 timers layover i Moskva og benyttet anledningen til å fyre gjennom «Den Røde Plass» med løpesko. Etter en veldig rask Moskva-visitt fløy vi videre i retning Kaukasus-fjellene.


Vi landet i Nalchik, hovedstaden i den russiske republikken Kabardino-Balkaria. Ved landing ble vi møtt av en bråte lokale helter som kjempet en intens kamp om å få transportere oss de 125 kilometerne fra flyplassen til Cheget (ved foten av Elbrus). Taxi-sjåføren Azlan trakk til slutt det lengste strået og fikk æren av å kjøre oss opp til fjellheimen hvor vi skulle bo de kommende tre dagene. Vår utvalgte sjåfør kjørte oss oppover dalstrøket mot Cheget med fullstendig dødsforakt og han så ut til å bli støtt da vi forsøkte å benytte den strøkne Ladaens setebelter.


Heldigvis roet Azlan nervene våre ved å servere fantastisk musikk underveis på kjøreturen, med en spilleliste som bestod av sanger som omhandlet Russland på en rekke vestlige språk. Klassikere som Bonny Ms Rasputin, Abney Parks Katyusha og Dschingins Khans Moskau akkompagnerte oss oppover den nydelige Baksandalen hvor vi kunne skue byer som åpenbart var blitt bygd med både sigd og hammer.

Eirik med Vasiljkatedralen i bakgrunnen

Metropolen Tyrnyauz i Baksan

Vel fremme ved «Hotel Legenda» i Cheget leverte vi passene våre i hotellresepsjonen og fant frem rubler til å betale boskatten man er pliktig til å betale ved hotellopphold i Russland. Ved betaling av boskatten er det nødvendig med gyldig visum, samt et migrasjonskort (liten lapp man mottar ved ankomst på russisk jord) som definerer tidsrommet du som reisende skal oppholde deg i landet. Vi mottok romnøkkel og innlosjerte oss på hotellrommet mens vi gjorde oss klare for noen velfortjente timer på øyet da hotellverten plutselig banket på døren. «Problem» meldte hun, etterfulgt av noen russiske fraser vi ikke klarte å tolke. Ved hjelp av Google Translate kom det frem at mitt (Vetles) migrasjonskort hadde forsvunnet ut av passet. Dette skjedde trolig på løpeturen i Moskva, hvor jeg hadde med meg passet i lommen i tilfelle det skulle være nødvendig å vise det underveis. Som følge av mangelen på migrasjonskort oppholdt jeg meg ulovlig, både på hotellet, og i Russland for øvrig. Heldigvis viste hotellverten litt medfølelse og lot meg bli på hotellet én natt, før jeg neste dag måtte ut på en byråkratisk fornøyelsesreise gjennom Kabardino-Balkarias flotte landeveier.


11.07: Observatoriet (3100moh)

Dette ble en kontrastfylt dag for oss tre. Eirik og Jarand fulgte opprinnelig plan og fikk en flott akklimatiseringstur på 2 mil til Terskol Observatory, mens jeg måtte prøve å løse migrasjonskort-skandalen gjennom et 5 timers langt taxi-eventyr med Google Translate som eneste følgesvenn. Heldigvis gikk denne lille detouren min nokså knirkefritt på tross av at ingen jeg møtte snakket engelsk og jeg kunne returnere til Cheget med et rykende ferskt migrasjonskort i lommen!


Jarand nyter utsikten ved Observatoriet

12.07: Tid i høyden, gondol og litt vandring (4000moh)

I dag kunne alle mann fortsette i henhold til opprinnelig plan, og endelig var tiden kommet for å smake på litt skikkelig høyde! Dagens agenda var å ta gondolen opp til 3800 meter, for så å ta en kort fottur i terrenget til ca 4000 moh. Fokuset for dagen var å sanke timer i høyden for å minimere høydepåkjenningen ved å skulle bo på base camp de neste dagene.  


Jarand og Eirik i gondol mot Garabashi (3800 moh)

Vi ble møtt av et labert vær med sludd og kraftig vind ved Garabashi (3800moh). Det passet bra med litt ruskevær i dag slik at vi ble forberedt på hva som potensielt kunne vente oss på senere og mer utfordrende dager. Vi gikk en relativt kort tur til 4100 meter over havet for å smake på fjelluften og å teste utstyret vårt. Turen ga gode svar og samtlige følte seg bra, på tross av få akklimatiseringsturer i forkant. Etter gjennomført tur tilbragte vi en del timer på Garabashi hvorpå vi spiste russisk geitesuppe og pustet fjelluft. På ettermiddagen tok vi gondol tilbake til hotellet for å tilbringe vår siste natt i lavlandet før flytting til base camp.

13.07: Flyttedag til «Basecamp Leaprus» (3900 moh)

Nok en rolig dag stod for tur. Vi skulle forflytte oss og finne roen på «Basecamp Leaprus», 3900 meter over havet. Gondolene sendte oss opp til base camp hvor vi innlosjerte oss for de kommende dagene. Ved Leaprus ble vi tatt godt imot av et russisk reisefølge som vi skulle dele container med frem til toppstøtet. Containerne på Leaprus holdt høy standard og kunne by på helt enorm utsikt over Kaukasus-fjellene.

Ikke akkurat feil å lese litt kvalitetslitteratur i denne utsikten

Utover kvelden begynte alle mann å merke høyden. Jarand hadde tatt med et oksymeter som vi benyttet daglig for å måle progresjonen på vår akklimatisering. Oksymeteret gir deg relative verdier av din egen oksygenmetning. Oksygenmetningen vår nede i Cheget var i intervallet 92-96%, morgenen vi reiste opp til base camp. Ved kveldstid på Leaprus falt metningen til 84-88%. En konsekvens av den relativt lave oksygenmetningen ble en dårlig natts søvn, og en uggenhetsfølelse som best kan sammenlignes med følelsen man har dagen etter en litt for sen kveld i Klubben.

 

14.07: «Pashtukova Rocks» (4800 moh)

For en dag dette skulle bli! Vi våknet opp til fantastisk vær. Ikke en sky på himmelen og enorm utsikt over perlerekken av fjell fra Kaukasus. I dag skulle vi gå til Pashtukova Rocks som ligger et stykke opp i fjellet rundt 4800 meter over havet.


Småkleine våknet vi opp etter en elendig natts søvn, klare for denne helt nydelige turen. Det sinnsyke været og den deilige utsikten fungerte som en rå medisin mot manglende nattesøvn, og det ble tilnærmet helt umulig å ikke føle seg bra. Alle tre avanserte i høyden uten noen problemer, og det ble en helt vanvittig fin tur. Vi lar bildene fra dagens tur tale for seg selv.

OI000151
OI000292
OI000148
OI000268
OI000178
P7140306
OI000185
OI000313~2
P7140320

15.07: Hvile, forberedelse til morgendagen

Dette var etter planen vår siste akklimatiseringsdag før toppstøtet. Vårt eneste mål for dagen var å spise, hvile og å legge oss tidlig. I utgangspunktet en rimelig kjedelig dag, med andre ord.


Første halvdel av denne dagen utartet seg som forventet, men med et stadig tristere vær begynte en viss usikkerhet å ulme i blant oss. Planen for morgendagen var å gjennomføre toppstøtet sammen med våre russiske samboere i base camp, men klokken 18:30 kom det en overraskende nyhet. Russernes guide hadde besluttet å utsette toppstøtforsøket til 17. juli på grunn av værprognosene som la opp til dårlig sikt og tett snøvær. Han kunne også fortelle oss at alle de andre guidede gruppene med unntak av én hadde tatt samme beslutning, og han anbefalte oss sterkt å gjøre det samme.


Vår plan var å stå opp klokken 1 neste natt for så å begynne å gå, så vi var egentlig i ferd med å legge oss da denne beskjeden kom. Vi tok i aller høyeste grad guidenes beslutning på alvor og utsatte nattesøvnen for å diskutere morgendagen. Vi studerte værvarsler og vurderte ulike scenarier. Den 17. juli var det meldt strålende sol, men med fare for tordenvær ut mot ettermiddagen, mens værmeldingene for den 16. juli spådde lett snødrev og tett skydekke, men med et opphold i morgentimene. Etter diskusjonen ble vi enige om at vi heller ville forsøke oss i litt dårlig sikt og eventuelt snu ved å følge vårt eget GPS-spor tilbake, enn å risikere å måtte avbryte et toppstøt den 17. juli som følge av tordenvær. Vi kunne tross alt prøve to dager på rad, skulle været være for ille den 16.


Vi ble dermed enige om å forsøke å gå den 16.juli, og trosset med det konsensus blant guidene i fjellet. Denne beslutningen skapte mye bekymring blant våre samboere i base camp, og en av de russisktalende medboerne våre følte på et tidspunkt at det var nødvendig å trygle og be om at vi revurderte vårt valg. Hun trodde nok vi skulle ut å dø den kommende natten, men vi var ekstremt klare på at vi skulle gi det et forsøk frem til Pashtukova Rocks (4800moh), hvorpå vi ville fatte en endelig avgjørelse rundt hvorvidt sikten og værforholdene skulle gjøre det for risikabelt å fortsette. Ved farlige forhold skulle vi selvsagt snu, men vi skulle gi det et forsøk.


I 21-tiden forsøkte vi å legge oss med adrenalinet pumpende i blodet. Noen voldsomme vindkast rev og røsket i containeren vi bodde i og tankene snurret om morgendagen. Det ble ikke så fryktelig mye søvn.


16.07: Til toppen av Europa!

Litt før klokken 01:00 våknet vi til ruskevær. Vi hev i oss et lite måltid og var klare til å gå fra base camp ved 3900 meter over havet klokken 01:45. Det var mørkt, sterke vindkast og snødrev i luften, men vi var optimister alle mann. Vi var svært ivrige og gikk i et høyt tempo fra start.

Tidlig start!

Vel oppe rundt 4300 meter over havet tok vi igjen en guidet gruppe. De gikk sakte og en del av turfølget så ut til å slite stort. Det var nok en fordel for oss at vi møtte noen som kunne få oss inn i et mer fornuftig marsjtempo, slik at vi kunne minimere risiko for høydesyke underveis. Vi fulgte den guidede gruppen til Pashtukova Rocks, som var punktet vi hadde satt oss i forkant av turen som beslutningspunkt for hvorvidt vi skulle fortsette, eller snu. Den guidede gruppen vi tok igjen hadde gått ut med den samme planen.


Klokken 05:00 på Pashtukova Rocks stoppet vi begge, og etter svært kort beslutningstid gjorde den guidede gruppen retrett. De snudde. «Its Dangerous, turn around.» utbrøt den ene guiden i det de begynte sin premature retur. Vi ble stående i 10-15 minutter og diskutere. Værprognosene vi hadde sett på indikerte at skydekket ville lette i 5-6 tiden og at været deretter ville være betraktelig bedre de neste timene, så vi avventet noe før vi tok den endelige beslutningen. Å snu ville være en tung kamel å svelge, men vi ville heller ikke utsette oss selv for unødig risiko. Etter 15 minutter var sikten fortsatt like dårlig, og vi ble omsider enige. «Vi snur».

P7160335
P7160337
GOPR1349

Vi tok på sekkene og tok våre første skritt nedover da vi plutselig så noe som minnet om et skybrudd på himmelen. Nå var sikten blitt betraktelig bedre! Vi stoppet umiddelbart og begynte en ny diskusjonsrunde. Vi hadde tryggheten i GPS-spor fra to ulike GPS-er og nå hadde vi attpåtil også sikt. Vi vurderte situasjonen som trygg nok til at vi kunne gå oppover, så vi snudde, igjen.

Snaue 15 minutter senere og 100 meter høyere tittet solen frem, og derfra gikk det bare en vei. Vi økte marsjtempoet, og var motiverte og gira som aldri før. Før vi visste ordet av det var vi over skyene. Endelig kunne vi se toppen!

P7160339
OI000423
OI000393

Vi fikk en helt fantastisk tur herfra og opp «alene» på fjellet. Det eneste andre turfølget som karret seg opp den 16. juli kjørte beltevogn til 5000 meter over havet og gikk de siste 600 høydemetrene derfra til toppen. Denne gruppen tok vi igjen mot toppen, og klokken 10:15 var vi endelig oppe. Det var en helt ekstremt rå følelse å kunne krone denne lange dagen, full av usikkerhetsmomenter og vanskelige avgjørelser, med et vellykket toppstøt!

Etter noen deilige minutter på toppen snudde vi, og ga beskjed til de nede på base camp om at vi var oppe.

Skyene lå like pent i landskapet i nedfarten som det hadde gjort oppover, så fra 4800 meter over havet og ned var sikten rimelig begredelig. 12:15 var vi tilbake til base camp hvor vi ble møtt av våre russiske fjellkamerater som var svært lettet over å se oss. På grunn av den dårlige sikten i «lavlandet» ved 4000 høydemeter trodde russerne vi hadde gått i grøtsikt og drittvær, med storm i kastene hele veien, men vi kunne vise til billedbevis på at vi hadde sett mer enn tåke på dette eventyret! Sergeys kone som tidligere hadde tryglet om at vi skulle sløyfe toppstøtet overøste oss med både klemmer og kyss! Etter et kort «hei og ha det» reiste vi ned igjen til dalbunnen i Cheget, og markerte dagen på sedvanlig vis med pils og burger i tykk og god lavlandsluft!

Vi ser frem til neste tur, og vil gjerne takke NHHS Ekspedisjon for utlån at utstyr til turen.


17.07-22.07 De siste dagene

Etter toppstøtet ville vi oppleve Kaukasus og regionene rundt.

- 17.07 herjet vi litt i nærområdet med løpetur i elvestryk ved Terskol.

- 18.07 tok vi rutebuss til Nalchik (Russlands nest rensligste by i 2003) etterfulgt av en shady tur med en svært overfylt minibuss over den meget betente grenseovergangen mellom Russland og Georgia til Tbilisi, Georgias hovedstad.

- 19.07 utforsket vi hva Tbilisi hadde å by på, både på dagtid og nattestid. Vi vil i aller høyeste grad anbefale et besøk hit!

- 20.07 besøkte vi litt historiske monumenter i Georgia før vi tok et nattog fra Sovjets glade dager med sovekupé til Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan.

- 21.07 utforsket vi Bakus oljefelter og byens severdigheter.

- 22.07 fløy vi hjem igjen til Norge.