Peak Lenin 2

Peak Lenin 2016

Kirgisistan, 7134 meter

ved Ole Magnus Stokke

Dagslogg fra ekspedisjonen til Kirgisistan. Av ekspedisjonens besetning på fire var NHH representert ved de to studentene Eivind Skeie og Ole Magnus Stokke. Arne Sigmund Skeie og Johannes Kvalvik Hindrum utgjorde resten av følget.

 

Dag 1 – 31. juli

 

Ekspedisjonsfølget møtes på Manas flyplass utenfor Bishkek, nord i Kirgisistan. Peak Lenin ligger helt i syd på grensen mot Tadsjikistan, så vi hyret en taxi på flyplassen og satte kursen umiddelbart sydover mot byen Osh. Hadde vi hatt litt bedre impulskontroll ville vi kanskje funnet ut at det går an å fly til Osh, i stedet for Bishkek og dermed spart oss for denne 13 timer lange taxituren.

I taxien på vei mot Osh, fikk vi høre fra sjefen for selskapet vi skulle leie telt og guide av at det ikke var biltransport fra Osh til basecamp før 2. august. I utgangspunktet passet det oss ganske bra, da vi kunne trenge litt tid i Osh til innkjøp av litt mat og utstyr som ennå ikke var i boks. Sjefen fortalte imidlertid at vi hadde særdeles flaks, for det var et helikopter som skulle fly fra Osh til basecamp tidlig neste morgen som vi kunne få skyss med. Litt manglende mat og utstyr til tross, et slikt tilbud kan man ikke avslå!

 

Dag 2 – 1. august

 

Som avtalt ble vi plukket opp på hotellet tidlig neste morgen og kjørt til en liten militærleir utenfor byen, hvor helikopteret ventet.

 

Etter ca én times flygetur landet vi i basecamp, som ligger på ca 3600 meter over havet. Etter å ha fått installert oss i teltene, dro vi rett ut på en liten fjelltur til en av de omkringliggende toppene på litt over 4000 meter. For ikke-akklimatiserte kropper ble dette et litt brått møte med høyden, og enkelte fikk merke dette i form av lettere skallebank.

 

Dag 3 – 2. august

Vi var nå kommet i kontakt med guiden vår, en liten spirrevipp av en russer ved navn Slava Krutt. På formiddagen tok han oss med på en akklimatiseringstur til ca. 4200 meter.

 

Dag 4 - 3. august

 

En hvile- og forberedelsesdag. Neste dag skulle vi ut på det som etter planen skulle bli en seksdagers akklimatiseringstur, med en overnatting i camp 3 på ca 6100 meter. Vi la fram alt vi behøvde for turen av mat, klær og utstyr, samt hadde en test av teknisk utstyr.

 

 

På fjellekspedisjoner som denne går det med mye tid til å henge i leiren. I basecamp og camp 1, var det egne lunsjtelt for felles måltider. Dette er en ypperlig plass for å bedrive en av NHH-studenters favorittaktiviteter; nettverksbygging. Vi fikk snakke med fjellklatrere fra hele verden og høre mange spennende erfaringer både fra Peak Lenin og andre fjell. Dessverre fikk vi aldri snakke med noen som hadde nådd toppen av fjellet. Peak Lenin regnes for å være et av verdens letteste 7000-metersfjell på grunn av at fjellet ikke er teknisk krevende. Vel, som de sier her, å sykle Tour de France er heller ikke teknisk krevende, men det betyr ikke at det er lett av den grunn. Suksessraten på Peak Lenin er ikke høyere enn ca 10 prosent. Dette skyldes hovedsakelig vanskelige værforhold med mye vind og snø. En annen faktor er at enkelte av etappene er meget lange og harde. Selve toppstøtet regnes for å være ekstremt hardt også sammenlignet med de aller høyeste fjellene. En tredje faktor er at ryktet om et «lett» 7000-metersfjell tiltrekker en del håpefulle, som dessverre ikke har de fysiske forutsetningene som kreves. De aller fleste så ut til å være i god form, men vi møtte på folk i alle aldersgrupper og vektklasser…

 

Selv om vi ikke fikk snakket med dem, så vi noen som hadde klart å komme seg til toppen. Han ene var en russer som til daglig opererte som guide på Elbrus. Han hadde gått seg vill på toppen og surret rundt der i flere timer før han hadde funnet veien ned, noe som hadde resultert i en forfryst finger. Det høres ganske absurd ut at en erfaren fjellmann skal gå seg bort på toppen av et fjell, men på grunn av sterk vind og dårlig sikt er det visst ikke sjeldent at folk sliter med å finne veien ned. De to andre vi så var i en helt egen klasse. For blant oss vanlig dødelige er det kun de aller tøffeste som kommer til toppen. Men det finnes folk som tilsynelatende ikke ser på det som utfordring nok å komme seg til toppen på vanlig måte. Den første av disse overmenneskene var en langhåret italiener i starten av tredveåra. Der alle andre sliter seg oppover i taulag langs ryggen av fjellet, tok denne italieneren veien rett opp den bratte fjellsiden fra camp 2 til toppen med ski på ryggen. Den andre var en tysker i midten av femtiåra som gikk den vanlige veien, men med hangglider på ryggen.

 

 

Dag 5 – 4. august

 

Vi går fra basecamp til camp 1. Turen er på litt over 10 km i tillegg til at vi avanserer ca 800 meter i høydemeter, fra basecamps 3600m til camp 1s 4400m. Deler av veien opp forseres på en smal sti i en bratt fjellside belagt med grus og sand. Ubehagelig område for folk med høydeskrekk. Vi måtte dessuten krysse en elv med smeltevann fra breen. Med iskaldt vann i stri strøm opp til knea og med tung sekk på ryggen, var det ikke helt lett å holde balansen på den steinete elvebunnen.

 

 

Dag 6 – 5. august

 

Denne dagen tar vi en akklimatiseringstur til en fjelltopp i nærheten av camp 1 på 5075m. Turen går fint for tre av oss, men fjerdemann begynner å få vanskeligheter. Alle fire opplevde vanskeligheter med å få sove på ekspedisjonen. Spesielt gjaldt dette Johannes, som knapt hadde fått blund på øyet så langt på ekspedisjonen. Dette begynte å merkes på formen hans.

 

 

Dag 7 – 6. august

 

Hviledag. Dagen blir brukt til å spise, drikke og samlekrefter før vi tidlig neste morgen skal legge i vei mot camp 2.

Hva gjelder mat på en slik ekspedisjon, hadde jeg budsjettert med ca 4000kcal om dagen. Dette var nok litt overbudsjettering. Dietten bestod av havregrøt tilsatt melkepulver, og rosiner til frokost. Til lunsj hadde vi en shake som vi blandet i vannflaska. Til middag spiste vi en pakke real turmat. Dette ble supplementert med sjokolade og kjeks på de hardeste dagene. Hva gjelder væske, drakk vi rundt 5 – 6 liter om dagen.

 

 

Dag 8 – 7. august

 

Vi sto opp i 3-tida, pakka sammen tinga og spiste en rask frokost, før vi bega oss i vei mot camp 2. Denne etappen er fysisk krevende. Veien opp mot camp 2 på 5400 meter er tidvis bratt, og en sekk på i underkant av 30kg gjorde dette til noe annet enn en vanlig søndagstur. Denne etappen er også fryktet av en annen grunn enn den fysiske påkjenningen. Dette er området som er farligst med tanke på snøskred og bresprekker. De fleste ulykker skjer på denne etappen.

 

Johannes begynte tidlig å få problemer og vurderte å snu etter et par timer. Han bestemte seg imidlertid for å fortsette litt til. På etappens bratteste parti havnet vi bak en meget sen gruppe. På bakken, som vi antakelig hadde brukt ca 15 minutter, brukte de ca 90 minutter. Dette tapper ekstremt med krefter. På toppen av bakken begynte Johannes å snakke om sterke smerter i brystet, og det var klart at han måtte snu. Han fikk følge med to som var på vei ned fra fjellet, mens vi andre fortsatte.

På grunn av forsinkelsene var det nå blitt langt på dag og sola skinte på sitt sterkeste. Vi gikk tomme for vann flere timer før vi nådde camp 2. Fullstendig dehydrerte og tappet for energi, ble de siste hundre meterne fram til camp 2 ekstremt tunge. Pause for hver tiende meter. Vi brukte 10 til 12 timer på etappen.

Framme i camp 2 fikk vi høre på walkietalkie at Johannes hadde kollapset i bunnen av breen og i all hast var blitt fløyet med helikopter til sykehuset i Osh. Det var begrenset med informasjon vi fikk, men de sa at takket være en snarrådig feltlege hadde han antakelig reddet livet. Vi bestemte oss for å avbryte ekspedisjonen og dra til Osh for å se til ham på sykehuset.

 

Dag 9 – 8. august

 

Vi går fra camp 2 helt ned til basecamp. Den fysiske formen er igjen på topp etter å ha fått hvile gjennom natten og ny tilførsel av væske og næring. Tilstandsrapporten fra Johannes var at han nå var blitt langt bedre, men at han hadde vært svært heldig at det hadde gått bra.

 

 

Dag 10 – 9. august

 

Vår siste dag i høyden. Mens vi ventet på transport til Osh, brukte vi tiden til et forfriskende bad i en kulp med smeltevann.

Den uheldige avslutningen til tross, var turen var alt i alt helt fantastisk. Vi er blitt mange nyttige erfaringer rikere, og ser fram til nye fjellturer i framtiden. Peak Lenin kan anbefales på det varmeste, men vær forsiktig og ha respekt for høyden.

De fire ekspedisjonistene:

 

T +47 992 76 790

 

NHH, Helleveien 30, 5045 Bergen